Rammens historie

Tidlig i renessansen malte man bilder på paneler, og rammens profil og forgylling inngikk ofte som en del av helheten. Etter hvert som bruken av lerret utviklet seg ble rammen en egen del som ble festet til lerretet etter det var ferdig. Rammen var en viktig og kostbar dekorativ detalj; den skulle presentere bildet best mulig, og samtidig i seg selv demonstere treskjærerens og forgyllerens dyktighet. Denne "dekoreringen" av bildene skapte noen utrolig påkostede rammer. Mange var svært vakre, men hadde lite å gjøre med bildets motiv.

I slutten av det nittende- og gjennom hele det tjuende århundre har det vært en bevegelse blandt kunstnere tilbake til å gjøre bildet og rammen til et integrert hele. Når du velger ramme til et bilde, vil selvfølgelig smak og behag, mote og bildetype spille inn. En gyllen regel er imidlertid at rammens stil og farge skal utfylle og fremheve bildet, men ikke trekke oppmerksomheten vekk fra det.

Passepartout: En passepartout er en ramme av tykk kartong, som skiller bildet fra feltet omkring. De finnes i en rekke farger og med dekorative overflatestrukturer. Passepartouten bør ikke være for smal, ellers taper den sin virkning. Mange ganger har ganske små bilder kjempestore passepartouter, og blir på den måten svært betydningsfulle. Det mest vanlige er enkel passepartout, men det er også blitt vanlig med dobbel passepartout. En dobbel Passepartout har en "trappetrinnseffekt" som fremhever bildet, og gir en bra dybdeeffekt. Både den indre og ytre kan være i samme farge eller i kontrast.

En passepartout har to oppgaver. Den fungerer som en buffer mellom bildet og glasset, og lar luften sirkulere. Hvis papiret kommer i kontakt med glasset, kan det bygge seg opp kondens med påfølgende fuktflekker og mugg på bildeflaten. Passepartoutens andre oppgave er å danne en estetisk avslutning rundt bildet. Den gir et rom mellom bildet og den harde rammen. Vinduet er skåstillet for å unngå skarpe skygger, slik at blikket ledes inn i bildet.

Lys: Lys er papirets hovedfiende, men vi ser ikke virkningen før etter lang tid. Det bør være dempet belysning der kunst på papir stilles ut. Glass filterer bort noe av lyset og beskytter dessuten papiroverflaten mot støv og luftforurensing. Selv om et kunstverk på papir er innrammet med glass, bør det aldri henge i sterk belysning, og aldri i direkte dagslys. Det finnes en rekke spesialglass med UV-filtre, som filtrerer bort alle ultrafiolette lysbølger. Man bør imidlertid være klar over at effekten av disse UV-filtrene avtar med tiden. Prisen på dette glasset er også svært høy.

Oppbevaring: Umonterte bilder på papir bør ikke ligge ubeskyttet lenge, og bør lagres et trygt sted til du kan få rammet dem inn. De bør helst legges flatt i en skuff. Å oppbevare bilder sammenrullet i rør er ikke å anbefale. Ett bilde som oppbevares lenge i sammenrullet tilstand, kan være vanskelig å få glatt igjen. Bruk derfor rør til forsendelse, men ikke til oppbevaring.

Glass: Det mest brukte glasset til innramming er "float glass". Det er ett klart bildeglass, men det gir reflekts. Til store bilder og for bilder som skal transporteres kan man bruke "ekstrudert akryl" for å unngå brekkasje og for å holde vekten nede. Det aller beste glasset er "true vue UV glass 5" som er av museumskvalitet. Det blokkerer for 97% av UV stråling og er refleksfritt.

Fotografiets historie

Fotografiet er resultatet av å kombinere flere tekniske oppdagelser. I lang tid før de første fotografier var laget, oppfant Ibn al-Haytham (Alhazen) (965-1040) camera obscura og hullkameraet, Albertus Magnus (1139-1238) oppdaget sølvnitrat, og Georges Fabricius (1516-1571) oppdaget sølvklorid.

Daniel Barbaro beskrev et diafragma i 1568. Wilhelm Homberg beskrev hvordan lyset mørknet noen kjemikalier (fotokjemisk effekt) i 1694. Boken Giphantie (av den franske Thiphaigne de La Roche, 1729-1774) beskrev hva som kan bli fortolket som fotografi.Fotografiet som anvendelig prosess går tilbake til 1820-tallet, med utviklingen av kjemisk fotografi.

Det første blivende fotografiet var et bilde produsert i 1826 av den franske oppfinneren Nicéphore Niépce. Likevel tok bildet åtte timers eksponeringstid, så han forsøkte å finne en ny prosess. Han arbeidet sammen med Louis Daguerre, de eksperimenterte med sølvforbindelser, basert på en oppdagelse av Johann Heinrich Schultz i 1724, at en sølv- og krittmikstur møkrner når den blir eksponert for lys. Niépce døde i 1833, men Daguerre fortsatte arbeidet, og nådde omsider høydepunktet med utviklingen av daguerreotypiet i 1839. Undertiden hadde Hercules Florence allerede laget en svært lik prosess i 1832, og kalte den Photographie, og William Fox Talbot hadde tidligere oppdaget en annen måte å ordne et sølvprosessbilde, men hadde holdt det hemmelig. Etter å ha lest om Daguerres oppfinnelse, foredlet Talbot sin prosess, slik at den kunne bli rask nok til å ta fotografier av mennesker. Innen 1840, hadde Talbot oppfunnet kalotyp-prosessen, som lager negative bilder. John Herschel laget mange bidrag til de nye metoder. Han oppfant cyanotyp-prosessen, nå kjent som blåkopi. Han var den første som brukte betegnelsene «fotografi», «negativ» og «positiv».

Kilde: Wikipedia

Fotokunst

Fotografier regnes nå som likeverdig sammen med annen type kunst. Maleriet har i mange århundre dominert kunstverden, men på 1900-tallet kom foto mer og mer fram. Da dukket sort-hvit fotografiet opp, som en måte å fornye kunsten på. Dette utviklet seg over flere tiår, og teknikkene ble stadig bedre etterhvert som nyvinninger kom til innen fotoproduksjonen.

Da fargefotografiet kom ble det enda mer populært som medium, og senere når lysbildefilmene kom var kvaliteten og uttrykksmåten innen foto noe som ble mer etterspurt. På 1970-tallet nådde dette sin høyde med store og tydelige bilder slik en kun var vant med fra malerier.Fotografier sammen med andre medier er veldig mye brukt for å få frem det spesielle uttrykket.Andy Warhol er en de mange kjente som har brukt foto som kunstform.

Fotografiet har også vært med på å utvikle kunstuttrykket til å bli en mer eksperimentel uttrykksform. Fotografiet har den fordelen at det tar øyeblikksbilde. Fordelen av dette, og portrettfotoets popularitet har gjort fotografier annerkjent som et kunstmiddel.

Hva er kunst?

Selve kunstbegrepet må ta utgangspunkt i den kunstneriske kommunikasjons-prosessen mellom kunstner, kunstverk og betrakter. Den fjerde faktor er forholdet til den virkeligheten som kunstverket er en del av.

En kan dele inn teoriene i:

• Imitasjonsteorier som handler om forholdet mellom kunstverket og virkeligheten
• Uttrykks eller ekspresjonsteorier som handler om forholdet mellom kunstner og kunstverk
• Opplevelses og resepsjonsteorier som tar for seg forholdet mellom kunstverk og betrakter
• Modernistiske og formalistiske teorier som er forholdet til kunstverket alene

Kunstteoriens historie forteller om at en ofte har kombinert noen av disse teoriene med hverandre.

Imitasjonsteorier ser på bilder og skulpturer som en etterligning av vikeligheten. Men det som oppfattes som virkelighet kan variere fra den himmelske virkelighet til den materielle og sansebare, og fra den ideelle virkelighet til den sosiale.

Uttrykksteorien ser på kunstverket som et uttrykk for kunstnerens indre følelser og opplevelser. Det er en form for kunstnerens størknede bevissthet.

Resepsjonsteoriene ser primært på kustverks om en estetisk opplevelse. Først og fremst skal kunstverket gi opplevelse av noe skjønt og vakkert, men hensikten kan og være å provosere og rokke ved konvensjonelle oppfatninger.

Modernistiske og formalistiske teorier ser på kunstverket som en spesiel sansbar virkelighet. Denne kommer i tillegg til den ytre virkligheten og består av former og farger i en stadig dynamisk bevegelse.

Kilde: Wikipedia

Hva er fotografi?

Fotografi er en gjengivelse av virkeligheten på en flate som er fremkommet ved hjelp av optikk (i motsetning til et maleri eller tegning). Gjengivelsen kan være monokromatisk (ensfarget, gjerne sort/hvitt) eller flerfarget.

Fotografering foregår ved å eksponere en lysfølsom overfalte for eksempel en film eller en lysfølsom brikke gjennom et sett med linser (kamera).

En eksponert fotografisk film fremkalles gjennom en kjemisk behandling og fikseres for å avslutte prosessen og gjøre bildet langtidsstabilt. Den fremkalte og fikserte filmen er vanligvis transparent og kan gjengi bildet negativt eller positivt (lysbilde). Ved å eksponere lysfølsomt papir med avgildningen på en negativ film fremkommer et positivt "fotografi". Normalt er både film og papir "negativt", og det positive fotografiet fremkommer først gjennom en slik totrinnsprosess.

Ved digital fotografering erstattes filmen med en lysfølsom brikke. Denne brikken omdanner lysets intensitet for hvert av de små bildepunktene. Samlingen av den informasjonen omtales som "bildet" og er en fil på et permanenlager. Bildene kan senere overføres til en datamaskin, hvor bildepunktene kan justeres, både enkeltvis og sammen i et bildebehandlingsprogram, også kalt et digitalt mørkerom.

Kilde: Wikipedia